Historikk og kliniske studier

Ipamorelin har gått veien fra et dansk kjemiprogram på 1990-tallet, gjennom ti år med dyreforskning, til amerikanske sykehus og til slutt antidopinglaboratorier.

Utvelgelse i Danmark

På 1990-tallet lette flere selskaper etter små molekyler som kunne stimulere veksthormon, blant annet som et mulig alternativ til injeksjoner av hormonet. Gruppen hos Novo Nordisk i Måløv laget en serie korte peptider og publiserte det mest lovende, med koden NNC 26-0161, i European Journal of Endocrinology i 1998. Stoffet fikk navnet ipamorelin.

Dyreforsøkene

Forskere fra Novo Nordisk og universitetspartnere i Aarhus og Göteborg undersøkte deretter hva gjentatte doser gjorde med rotter. De målte beinlengde, beinmineral, muskelstyrke og nedbrytning av protein, ofte hos dyr som fikk kortikosteroider som gir muskel- og skjelettap. En rottestudie sammenlignet også tilførselsmåter og fant at omtrent en femdel av en dose gitt i nesen nådde blodet.

Første data fra mennesker

En studie med økende doser hos friske mannlige frivillige, analysert sammen med forskere ved University at Buffalo og publisert i 1999, beskrev hvordan kroppen omsetter ipamorelin og hvor sterkt det frigjør veksthormon. Åtte menn ble undersøkt ved hver av fem infusjonshastigheter.

Ny retning: tarmen etter operasjon

Fordi ghrelinreseptoren også setter fart på tarmen, ble oppmerksomheten senere rettet mot postoperativ ileus, den midlertidige tarmlammelsen som ofte kommer etter bukkirurgi. Helsinn Therapeutics (U.S.) gjennomførte en fase 2-studie i 2008–2009 med 117 pasienter som fikk fjernet en del av tarmen. En større fase 2-studie med 320 deltakere pågikk fra 2011 til 2014.

Hvor saken står

Den første studien, publisert i 2014, fant ingen signifikant forskjell fra placebo. Studieregisteret oppgir den andre som fullført, men uten resultater. Ingen myndighet har godkjent stoffet, og ipamorelin er fortsatt eksperimentelt. I mellomtiden har det dukket opp i produkter tollvesenet har beslaglagt, og i antidopingforskning.